Ved en skjebnens tildragelse - og besøk av min mor - ble jeg
sittende og se oppussings-TV her forleden. Ikke bare ett - men to
programmer i rask rekkefølge.

Med høye hyl og store bokstaver ble det konstatert at den rådende stilen til “oppussingsobjektene” var fullstendig håpløs, og at husene måtte da være landets styggeste. Minst! Kremhvitt over alt? Fire år siden siste “makeover”? ER DET MULIG?! Brukte møbler og slitte tepper? It’s gotta go!

Inn med kontainere (skal ikke mase om kildesortering - det sto liksom ikke på agendaen…) - ut med innbo og løsøre - her skal det fornyes!

Dette var engelskspråklige programmer og stikkordene var “contemporary” og “modern”. Som i begge tilfeller i stor grad betydde “rosa”. Det er tydeligvis rosa i år. Rosa opp. Rosa i mente.

Og det skal du vite, som leser dette: jeg har ingenting i mot rosa. Jeg syns rosa er kult. Jeg hadde for eksempel en veldig rosa jakke, i den tiden rosa var helt håpløst ut, bare fordi jeg ville skille meg litt ut og få oppmerksomhet. Men du aner ikke hvor ut det var med den jakken, og her kommer jeg til poenget.

Det er tydeligvis helt ok å ville - ja, nesten måtte - pusse opp noe som er 4 år gammelt, fordi det har feil farge og ikke er dagsaktuelt nok. Men hvor lenge går det før disse leilighetene igjen er å definere som håpløst stygge – ja – kanskje atter en gang de styggeste i England? Hvor lenge er rosa kult, og når blir det ubegripelig håpløst?

Jeg gjetter at rosa finner sin plass på søppelberget, over haugen med avlagte furumøbler, langt raskere enn det ville tatt å slite ut møblene.

Så e det på’an igjen.

(Dagens moral: grønn hverdag har en god side om oppussing. Spesielt syns jeg ett spørsmål er interessant: Kan jeg leve med denne løsningen (rosa over alt?) i 10, 20, 50 år?)

Erik - som jobber med kildesortering og miljø